Slik blir du den som gjør det: Ti gode råd

Hvordan møter du et barn eller en ungdom som kan trenge en støttespiller? Her er ti råd fra to som arbeider med rådgivning og støtte til barn og unge på fulltid.

Dette er konkrete tips til alle som gjerne vil være den som gjør det. Men husk at alt begynner med tid og krever tillit som bygges opp bit for bit.

Ikke se på dette som kjappe råd for kjappe resultater, men ha dem gjerne i bakhodet neste gang du møter noen som strever.

1. Vær oppriktig nysgjerrig

Vil du gjøre noens hverdag bedre, må du bli bedre kjent med hvordan de opplever den. De fleste synes det er fint å møte noen som er oppriktig interessert, men mange aner ikke hvordan de skal ta en samtale videre fra ren småprat.

Prøv for eksempel med å spørre om hva den andre gleder seg til – eller kanskje gruer seg til. Spør hvor hen liker å være etter skolen, hva hen liker å se på nettet, og hva hen er mest interessert i nå.

Selv enkle spørsmål kan være med på å hjelpe den andre å reflektere rundt egen hverdag.

Hvis du er sammen med en gruppe barn eller unge, vær den som drar i gang samtaler eller situasjoner der alle kan si litt om disse tingene.

2. Vær bevisst på hva du legger merke til

Når du er i en samtale med eller observerer et barn eller en ungdom som du er bekymret for, vær bevisst på hva du legger merke til – og tren deg opp til å huske det.

Da kan du ved neste anledning få til en samtale eller en refleksjon om det. «Jeg så at du ble lei deg da de andre gikk uten deg, hva skjedde da, egentlig?». «Jeg husker du sa at du gruet deg litt til helgen, hvordan gikk det?».

Slik forstår også den andre at du faktisk både ser og bryr deg.

3. Vær tydelig på at du har tid nok

Hvis du vet at du kommer til å møte på et barn eller en ungdom som du vil være ekstra til stede for, planlegg slik at du ikke har det travelt. Mange er vant til at alle rundt dem er travle, og at ingen tar seg tid til å lytte.

La mobilen være lydløs i lomma. Konsentrer deg om den andre, vis at du prioriterer samtalen og at du ser fram til neste gang dere kan møtes.

Du må vise at den andre kan være trygg på at du er der, og at du er til å stole på.

4. Vær klar for den andres vonde følelser

Mange unge skjuler egne følelser godt for å unngå å bli avvist. Mange har blitt møtt med «ikke gråt» eller «så, så, ikke bli så sint», og konkludert med at følelsene deres ikke passer seg.

Vis at du setter pris på at den andre endelig greier å vise følelsene sine, og at du anerkjenner dem:

«Dette skjønner jeg er kjempevanskelig for deg», er én måte å si det på.

Eller: «Så bra at du sier dette, for dette er det viktig at vi får snakket om».

5. Vær forberedt på å bli avvist

Den som er sårbar er ikke mottakelig for hjelp til enhver tid. Det må du akseptere og anerkjenne.

Du kan for eksempel si: «Det er helt greit at du ikke har lyst til å snakke om dette nå, men jeg vil gjerne høre mer og vil gjerne være til hjelp om du vil».

Vis at du tåler det og at døra fortsatt er åpen. Ikke gi opp om du blir avvist, prøv å sjekke inn igjen senere.

En del av det å være deprimert og redd og føle seg utenfor er jo at du både vil bli holdt rundt og tatt vare på, samtidig som du er livredd og ikke tør å slippe noen innpå deg.

6. Vær oppmerksom og bruk oppfølgingsspørsmål

Ikke være redd for pauser i samtalen. Av og til trengs det tenkepauser som ikke blir avbrutt med en gang.

Og hvis den andre sier noe som tyder på at det ligger mer bak, så spør: «Kan du si litt mer om dette?» eller «Dette vil jeg gjerne høre mer om, hvis du vil».

Etterhvert kan du også gjenta det den andre har sagt for å sjekke at du har skjønt det:

«Ok, har jeg forstått deg riktig hvis det er sånn at…?».

Du trenger ikke legge inn egne tolkninger og forslag, men vis at det er viktig for deg å forstå.

7. Vær den som gjør det lettere å fortelle

Når den du snakker med har problemer, har hen også brukt masse tid på å tenke på hvorfor det er slik og hva som kan gjøres. Vær den som undersøker disse tankene, og hjelp til med å sette ord på dem.

For noen barn kan det være en hjelp å bruke en skala:

«Hvor ille tenker du at dette er nå på en skala fra 1 til 10?». Så kan du spørre: «Hvis du synes at det er en 2er, hva skal til for at det skal bli litt bedre, som en 3er eller 4er?».

Slik kan du bidra til å skape håp og vise at det går an å endre situasjonen. De gode spørsmålene er ofte de som hjelper den andre å finne veien selv.

8. Vær den som endrer de andres blikk

Den som ofte havner i ytterkanten av gruppen, trenger mer enn bare gode blikk for å føle seg inkludert. Hen trenger noen som gjør noe aktivt for å endre de andres blikk på dem.

Er du i en gruppesituasjon, kan du være den som sørger for at den ene blir litt mer synlig. Bruk fornavnet deres når du kobler dem inn i samtalen, lar dem få si sin mening eller spør om de vil sitte på den ledige plassen i midten.

9. Vær på utkikk etter andre som kan bidra

Hvis du selv ikke får gjort noe, hvem andre kan hjelpe til? Snakk med andre i samme gjeng som du stoler på om hva du har lagt merke til, og finn ut hva hver enkelt kan bidra med av små ting – alt hjelper.

Og når dere er flere som ikke gir seg, kan dere skape store endringer for et barn eller en ungdom. Snakk gjerne med foreldrene om hva du har lagt merke til, og spør hva du kan bidra med.

Mange foreldre forteller at de i liten grad har snakket med andre foreldre om det som er vanskelig for egne barn. Det å ikke stå alene, kan bety mye.

10. Ha kontakt med dine egne følelser

Alle bærer på sine egne historier, og noen ganger kan din historie handle om problemer som likner den andres. Husk allikevel at det viktigste du gjør er å lytte og la fokuset være på den andres liv og historie – ikke dine egne svar og egne løsninger.

Vær bevisst på hvordan du eventuelt bruker dine egne eksempler og erfaringer for å unngå at du tar fokuset feil vei, og sørg uansett for at dette er ting du har fått på avstand og bearbeidet ordentlig.

Du kan ikke hjelpe andre lengre enn du har hjulpet deg selv.

Kilder:

Nina Grindheim, fagkoordinator Voksne for Barn

Kavlifondet samarbeider med Voksne for barn om en webinarserie med fagpersoner som gir innsikt i tematikk som bidrar til å fremme barn og unges psykiske helse. Kavlifondet støtter også Voksne for barns arbeid med å spre livsmestringsprogrammet Passport for 9-11-åringer i norske skoler.

 

Irene Kingswick, generalsekretær i ROS Rådgivning om spiseforstyrrelser

Kavlifondet støtter ROS’ arbeid med å utvide sitt tilbud slik at flere barn og unge med spiseforstyrrelser kan få støtte fra organisasjonen.

© Kavlifondet - Postboks 7360 - 5020 Bergen