Læreren som ga jenta en trygghet, uten å si et ord

En ung jente i et utrygt hjem. Og en lærer som ikke bare så henne og skjønte hvordan hun hadde det – men som viste det på en enkel, unik måte. Dette er Finn Skårderuds historie om den ene læreren som ble den unge jentas trygge allierte – uten å si et ord:

La meg kalle henne A. Det var en del som ikke var på stell hjemme hos henne i oppveksten. Faren hadde dratt sin vei. Og det ble svært lite kontakt. De savnet ham og savnet ham ikke. Han var kortluntet, og det skulle lite til før det smalt. Det var mest med kjeften, men A hadde også erfart at han kunne bruke neven.

Det hadde vært utrygt. Da han dro, ble det noe roligere i det vesle huset i skogen. Men hun og de to småsøsknene savnet jo faren sin. Han hadde også hatt sine gode øyeblikk. Hadde han glemt dem? Var de så lite verd at de raskt lot seg glemme?

Moren strevde også med sitt. Drikkingen ikke minst. A ble var for tegnene. Først kunne moren være mørk og fåmælt, ja trist. Også hun var kortluntet. Hun kunne rope ut at de tre ungene hennes slet henne ut, at hun selv ønsket hun var død, og noen ganger også at hun skulle ønske at ungene ikke var født.

Så kunne hun bli mildere, blidere, mer snakkesalig og glassaktig i øynene. Deretter kunne hun ende med å snøvle og snuble. A likte ikke at hun stadig tok turer ned til kartongvinen i kjelleren. Noen netter kom hun ikke hjem. A måtte trøste småsøsknene. Det verste var de mange mennene hun trakk til hus.


A og jeg møttes da hun så vidt hadde rukket å bli voksen. Sammen drev vi med minnerydding. Oppveksten hadde absolutt laget sine sjelelige arr. Hun var iherdig og flink, men datt stadig ned i noen triste hull. Og redd var hun, for altfor mye.

Noen ganger kjørte det filmer i hodet hennes, fra vonde minner. Da var det som om fortiden helt tok over nåtiden. Vi jobbet med å få orden i rekkefølgene: At fortid skulle være fortid og at nåtid skulle være nåtid.

Flere hadde vært på banen som hjelpere. Det hadde vært noen møter med barnevernet. Men de kokte bort. Og det ble egentlig bare verre.

– Men én person var helt avgjørende, sa A til meg. Det var klasseforstanderen hennes på ungdomsskolen. Hver gang A snakket om ham, smilte hun.

– Han sa ikke så mye, sa hun. Men utallige ganger i løpet av de tre årene viste han meg at han visste. I stedet for å snakke om alt bråket hjemme, smilte han lekent og omsorgsfullt til meg. Og så trakk han meg i fletta mi. Alltid to ganger litt raskt og så ventet han litt på den tredje. Jeg forsto ganske fort at dette var hans måte å vise meg at han så.

– Det var så fint. Det var en samtale uten ord. Om igjen og om igjen. Jeg våget knapt å gå på skolen uten flette. Hvordan skulle han ha vist det da? Det var nok den helt avgjørende gesten. Jeg tror kanskje det reddet meg. Av og til er én nok.

A og jeg snakket mye om denne læreren. Det var en handling i to akter.

Første akt er at man må se. Vi må trene på å se – og se om igjen for å se bedre. Det latinske ordet spectare betyr å se. Re-spectare er altså å se om igjen. Det bør vi gjøre i grunnleggende respekt for mennesker.

Heldigvis er vi mennesker født med nysgjerrighet. Den er grunnleggende for å finne frem til det vi trenger i livet, som mat, trygghet og bra folk. Vår nysgjerrighet er kanskje særlig betydningsfull for å fremme andres mentale helse. Altså at jeg er interessert i deg.

Vi blir ikke oss selv av oss selv, men gjennom at andre har oss i sitt sinn. Som barn slynges vi ut i det store livet. Vi er hjelpeløse om det ikke er nysgjerrighet til å ta oss i mot.

A hadde ikke møtt så mye av dette, den genuine interessen for hvem hun var, hos faren eller moren, eller morens drikkevenner. Så var hun desto heldigere med læreren.

Andre akt er at du og jeg må vise den andre – og gjerne verden – at vi ser og hva vi ser. Rett i fletta, simpelthen.

Om Finn Skårderud

Finn Skårderud er forfatter, psykiater, professor og stifter av Villa Sult.
Kavlifondet støtter Villa SULTs arbeid for mennesker med spiseforstyrrelser. Støtten går blant annet til Villa SULTs gratis drop-in tilbud, kunnskapsformidling til helsepersonell og et informasjonsprosjekt som skal formidle håp. Les mer om samarbeidet her

© Kavlifondet - Postboks 7360 - 5020 Bergen